Hvem vi er — Usynlige tigre

Vi er Usynlige tigre

Vi er de som vet hvordan livet kan være med en rusavhengig nærstående

"Usynlige tigre" startet som et uformelt, ikke-politisk nettverk og jobber for å synliggjøre pårørende til rusavhengiges situasjon, samt bedre nettverk, informasjon, støtte og hjelp til vår gruppe. I januar 2020 etablerte vi oss som frivillig organisasjon (org.nr. 924 526 262), og det er Jeanette Flagstad som leder dette arbeidet.

På konferansen “Rus og psykisk helse 2020” presenterte Jørgen Bramness (spesialist i psykiatri, seniorforsker hos både Folkehelseinstituttet og ROP (Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse) og professor ved Universitetet i Tromsø) anslagsvise tall for rusmiddelavhengige i Norge:

ARA (Avdeling for rus og avhengighet) indikerer at det er mellom 4 og 10 pårørende for hver rusavhengig. Tar vi gjennomsnittet av tallene ser vi at vi er over 2,1 millioner pårørende i Norge.

I nettverket Usynlige tigre er vi foreldre, barn, søsken, ektefeller, besteforeldre, kjærester, eks-kjærester, fettere, kusiner, tanter, onkler, venner, arbeidsgivere og kolleger m.m. Noen av oss har det tett på livet nå og sitter fortsatt i den følelsesmessige berg-og-dalbanen. Andre her inne har mistet sine kjære, men hører selvsagt likevel til i gruppa vår. Flere av oss vet at den rusavhengige holder seg unna rusmidler akkurat nå, men mange av oss har jo dessverre erfart at "ingen vet hvor haren hopper"...

Sammen er vi sterkere. Vi er alle unike personer som pårørende og vi har alle vår historie. Vi har ulike behov og forsøker bare som best vi kan å stå i den situasjonen vi selv aldri valgte.

Vi har en offentlig Facebook-gruppe som alle kan bli medlem av - det gjør du her.

———————-

Vi vet at det finnes usynlige tigre der ute som vegrer seg for å bli med i Facebook-gruppa «Usynlige tigre» fordi gruppa er satt offentlig. Det både forstår vi, og har vi respekt for. Likevel fortsetter vi å holde den offentlig, og Merete Almås har uttrykt godt hvorfor: "Det er vi som er pårørende som har mulighet til å gjøre noe med tabu og skam knyttet til dette. Det må vi gjøre med å vise oss og hvordan vi har det, samt hvilke utfordringer livet med rusavhengige nærstående byr på. Vi har full forståelse og respekt for at noen ikke vil eller kan, men vi er veldig glade for at flere og flere står frem - vi har ikke noe å skamme oss over!»

Det er så forbundet med skam å være forelder til en rusavhengig fordi man selv leter etter årsaker:

Hvordan kunne dette skje?
Har vi gjort noe feil?
Hvorfor klarer vi ikke å hjelpe?

Ingen trenger å ha gjort noe feil – rusproblemer skjer dessverre i alle familier.

Barn vokser opp med foreldre som har rusproblemer, og tar den omvendte foreldrerollen fra de er små. De er lojale og beskytter. Søsken blir usynlige og kan utvikle egne problemer. Besteforeldre, tanter og onkler forsøker å hjelpe så godt de kan. En voldsom sorg og ensomhet rammer en. Mennesker takler situasjonen ulikt. Ekteskap ryker, søsken «glemmes», familier splittes. Det kan være behov for profesjonell hjelp lenge før de pårørende selv skjønner at de trenger det. Mange hjelper alt de kan og leter etter «den magiske tingen» som bare må på plass for at personen skal bli rusfri. Det hjelper lite mot det som er det egentlige problemet:

At den vi er glad i er rusavhengig.

Med rusavhengigheten får vi stadige gjensyn med ruspersonligheten som tar sine valg, helt uavhengig av hva vi som pårørende ønsker og jobber for. Men vi klamrer oss til håpet. Med nettverk, informasjon, støtte og hjelp kan vi kanskje lære å leve bedre med den konstante usikkerheten og alarmberedskapen vi står i så lenge rusavhengigheten og ruspersonligheten rår. Og som for noen fortsatt sitter i selv om den vi er glad i har klart å holde seg rusfri i flere år.

Aina Gilje
- mammaen til og fremmer åpenhet

Hei, mitt navn er Aina og jeg er også en pårørende. Vår reise endte brutalt da vår sønn i mars 2019 syns livet ble for vanskelig å leve. Plutselig fikk jeg flere pårørenderoller enn rus. Psykisk helse, overdose og selvmord.

Jeg er ganske sikker på at alle disse tingene er resultat av rusen. Han var i behandling hos Fossumkollektivet og jeg har vært del av det flotte pårørendearbeidet deres i 2 år. Mye av det jeg har lært der, er til stor hjelp nå. Jeg hverken blogger, skriver bøker eller holder foredrag. Så mitt bidrag for å fjerne skam og tabu rundt rusen, er å hele tiden være åpen mot alle om utfordringene i min familie.

Hege Pedersen
- pårørende og administrator i den offentlige «Usynlige tigre»-gruppen på Facebook

Hei. Jeg heter Hege, og er administrator i den offentlige Facebook-gruppen «Usynlige tigre» sammen med Jeanette Flagstad og Marianne Engevold.

Fint å se at så mange ønsker å være med i dette fellesskapet. Facebook-siden er satt "offentlig". Jeg velger derfor å holde min historie for meg selv, men jeg er en av dere. Hvis noen av dere synes det blir vanskelig å publisere for mye åpent, men ønsker at et innlegg skal publiseres så send en pm til meg, så legger vi det ut anonymt. Jeg ønsker dere en fin kveld!

Jeanette Flagstad
- søstra til og initiativtaker til «Usynlige tigre», forfatter, foredragsholder

Jeg heter Jeanette Flagstad, og har vært «søstra til…» i over 25 år. Broren min har brukt store mengder av amfetamin, ecstasy, LSD, piller, sopp, masse hasj og diverse annet, men ikke heroin. Han har aldri bodd på gata og aldri vært en av folka på «Plata». Jeg hadde egentlig gitt ham opp og ønsket ham død, men kjørte i gang et prosjekt for å friste ham til å holde seg nykter. Vi skrev bok, laget en blogg, var mye i media, fikk over 6000 følgere på Facebook og reiste rundt og holdt foredrag for skoleungdommer og foreldre. Fikk mye innsikt i rusfeltet og ble kjent med fagpersoner, pårørende, rusavhengige og mange som har klart å nyktre seg. De hjalp meg med å innse at jeg ikke kunne få min bror til å slutte å ruse seg. Han måtte ville det selv og be om profesjonell hjelp. Derfor avsluttet jeg prosjektet, og lot min bror ta ansvar for eget liv. Etter et år med mye amfetaminkjør kjørte Petter Nyquist ham til Veien Ut i november 2018, hvor han ble i ni måneder.

I løpet av prosjektet med min bror kom det inn meldinger fra pårørende over hele landet. Et overveiende antall fortalte om sine utfordringer og følelsen av ensomhet i situasjonen. Svært mange takket for at prosjektet på en brutalt ærlig måte delte følelsene, opplevelsene og problemene forbundet med å ha en rusavhengig nærstående. Å leve i alarmberedskap i årevis har sin pris. Mange pårørende lever med vanskelige erfaringer og vedvarende belastninger både fysisk og psykisk, som gjør at de selv blir syke og uføre.

Vi er alle unike pårørende, akkurat som våre rusavhengige er det. Vi har ulike behov. Det jeg forstod i løpet av prosjektet, er at de som er så heldige å få sine inn i behandling hvor de har program for hele familien får et nettverk og står bedre i situasjonen, uansett hvordan det går med den rusavhengige. Pårørende trenger nettverk, støtte og hjelp. Ingen har rett til å bestemme hvordan noen skal eller bør håndtere det å ha en rusmisbruker i familien. Alle må finne sin vei, men vi trenger informasjon og kunnskap om vårt handlingsrom. For våre rusavhengige, ja, men ikke minst for oss selv. Mange av oss glemmer jo nemlig egne behov og ønsker. En annen viktig ting: vi må jobbe for å få bort skam og tabu. Rusproblemer kan skje i alle familier.

Derfor bestemte jeg meg for å ta grep. I 2018 samlet jeg sammen ulike mennesker jeg ble kjent med i prosjektet til to workshops; en i Lillehammer og en i Larvik. Flere av dem synliggjør på ulike måter pårørendes situasjon offentlig (bloggere, forfatter, foredragsholdere, initiativtakere til seminar, kronikkforfatter, billedkunst) – men ikke alle. Noen av oss holder en lav profil (som så mange gjør i vår situasjon), men har likevel valgt å være med i den offentlige Facebook-gruppa «Usynlige tigre». Det er mye skam og tabu forbundet med å ha rusavhengighet i familien, så vi forstår at flere verken kan eller vil bli medlemmer der. Vi som er synlige der, representerer imidlertid også alle de usynlige rundt i Norge. Vi vet vi er tusenvis. Sammen er vi sterkere.

Lillian Skrede
- tidligere samboer til og kronikkforfatter

Hei! Jeg heter Lillian og er pårørende til en tidligere samboer som fortsatt er en stor del av livet mitt.

Jeg lærte fort at det kun er mine egne valg jeg kan kontrollere, ikke andres. Likevel, dette er svært enkelt i teorien, og ofte veldig vanskelig å etterleve i praksis. Særlig når det kan stå om liv og død og man føler helsevesenet svikter. Jeg har fått føle på kroppen hvordan usikkerhet, frykt og skuffelse er altoppslukende og tar over hverdagen.

Men jeg er opptatt av at det å være pårørende ikke skal få overskygge de andre sidene av det som er meg. Å håndtere usikkerheten vi daglig står i er en enorm belastning, og jeg er opptatt av at vi pårørende skal få hjelp til å se oss selv og mestre hverdagen.

Det skal ikke være slik at man havner helt eller delvis ut av arbeidslivet som en direkte konsekvens av belastningen ved å være pårørende. Eller at man til slutt mister nettverket fordi man ikke har overskudd til å møte venner og bekjente lenger. Derfor mener jeg arbeidet til Usynlige Tigre både er viktig og nødvendig.

Lise Johansen Haugstad
- pårørende i 20 år og kommunepolitiker

Jeg har stått i pårørenderollen i 20 år. Som mamma har det vært og er det mange kamper som kjempes hver eneste dag. Det har satt seg i kropp og sjel. Venner på min vei følger ikke lenger samme vei som meg. Familien er ikke slik som andre sin, eller det vil si at det er nok mange som har det slik men som ikke sier hvordan de har det. Tårer, sinne, resignasjon og angst og mye annet. Vi som pårørende må bli sett og lyttet til. Det er slutt på å være usynlig.

Jeg har også vært kommunepolitiker og ledet et utvalg innenfor helse og velferd. Jeg prøver hele tiden å se hva vi kan gjøre for å bedre situasjonen til så alt for mange der ute. På min harde livsvei har jeg erfart en ting av mange. Prøv å bare være meg. Prøv å si nei, være tydelig. Men det krever at noen rundt ser den pårørende.

Marianne Engevold
- mammaen til og intervjuet i «Innenfra»-video og arrangør av pårørendeseminar

Hei mitt navn er Marianne Engevold, og jeg er så glad for at jeg får være en del av «Usynlige tigre». Jeg er mamma til en gutt som sliter med rus, og dette har vi stått over 11 år nå. Jeg synes det er skremmende at det er så lite hjelp å få, og skal man ha hjelp, så må man kjempe.

Å kjempe for å få hjelp orker ikke pårørende, vi er slitne fra før, og når man får en følelse av at man helst ikke skal snakke om det, blir det så vanskelig. I april 2018 var jeg så heldig og fikk bli med og lage en «Innenfra»-film om å være mamma til en som sliter med rus.

Det ble en voldsom respons, og nå er filmen sett over 190.000 ganger. At det er så mange som takker, både av foreldre å ikke minst søsken viser bare at dette er viktig å snakke om. 14 mars 2019 arrangerte jeg et seminar der fokuset var pårørende, barn og søsken til rusavhengige. Det ble en flott og gripende dag, Pårørende er viktige å ta vare på, om du er mor, far, barn, søsken, besteforeldre eller har en annen tilknytning.

Merete Almås
- søsteren til og foredragsholder og medforfatter i boka «Det begynner å ligne et liv»
Blogg: https://kaospilotenmerete.blogg.no/

Jeg har en bror som har vært rusavhengig i 15 år og har brukt store deler av mitt voksne liv til å hjelpe han. Jeg har kjent og kjenner fremdeles på kroppen hvordan dette har satt spor ...

Mine erfaringer gjør at jeg ønsker større åpenhet og forståelse for hvordan pårørende har det. Jeg blogger om dette på https://kaospilotenmerete.blogg.no/ har også vært med å gi ut boka «Det begynner å ligne et liv». For å bidra til større åpenhet og forståelse så reiser jeg også rundt og holder foredrag om mine erfaringer, følelser og opplevelser rundt det å være glad i en som ruser seg.

Vigdis Løbach
- mammaen til og kunstner og foredragsholder
Blogg: «Mora di – en mammablogg om rus»

Jeg heter Vigdis. Jeg er utdannet pedagog, har en treårig utdanning i samtidskunst, jobber som journalist og av og til koker jeg såpe på fritida. Jeg har også en liten stilling som pårørendekontakt for Vestfold/Buskerud i bruker- og pårørendeorganisasjonen A-larm.

Da min datter begynte å ruse seg da hun var veldig ung, hadde det store konsekvenser for hele min familie. Det endret rollefordelingen, og ikke minst: Vi fikk, og tok på oss, helt nye oppgaver.

Jeg valgte aldri å bli pårørende til en rusavhengig, men jeg kunne velge hva slags pårørende jeg ville være. Jeg kunne ikke forandre henne, men jeg kunne forandre meg selv. Jeg kunne slutte å gjøre mer av det som ikke virka. Jeg kunne ta livet mitt tilbake.

Hvordan den reisen har vært, både for meg og for mine medpassasjerer, skriver jeg av og til om i bloggen min: «Mora di – en mammablogg om rus». Der er deler av min historie, tanker om å være pårørende og litt om rusbehandling med. Jeg skriver etter innfallsmetoden, når jeg har tid og lyst. Etter mange år med oppgaver jeg syntes jeg måtte utføre, har jeg blitt ganske god til å ikke gjøre mer enn jeg orker, har tid eller lyst til.

Jeg jobber også med et kunstprosjekt der jeg tegner mødre (eller andre som fyller en morsrolle) til rusavhengige. Det heter «Mora di – se meg inn i øynene».

Jeg er veldig opptatt av åpenhet. Jeg tror at det å være åpen ofte er nøkkelen til et bedre liv. Man slipper å bortforklare eller lyve, og erfaringa mi er at det er med skam som med troll – den sprekker når den kommer ut i sollyset. I 2018 fikk jeg Sandefjord Kommunes åpenhetspris. Det er jeg stolt av. Likevel er jeg opptatt av at åpenhet er noe som må komme innenfra. Ingen skal presses til åpenhet. Åpenhet er et middel for å få det bedre, ikke et mål i seg selv. Når det er sagt, oppfordrer jeg alle til å være så åpne som de kan – tro meg: Det hjelper!

Av og til er jeg rundt i ulike fora og deler min historie og mine erfaringer. Som tidligere lærer synes jeg det er kjempegøy å ha en liten flokk å snakke til. I hvert fall så lenge jeg slipper å rette noe etterpå... Jeg er aktiv i Fossumkollektivets venner, og har en liten stilling i A-larm.

På alle arenaene jeg er, er jeg opptatt av å formidle at pårørende er egne selvstendige individer, med egne selvstendige behov. Den rusavhengige vi er pårørende til er ikke en kroppsdel, og vår livskvalitet bør ikke styres av hvordan det går med en annen. Jeg er opptatt å formidle at pårørende har rett til gode liv selv når en de elsker tar farlige og dårlige valg.

Det høres kanskje ut som om jeg bruker all tid på rus. Det gjør jeg ikke. Jeg leser veldig mye, strikker mange sokker, klapper katt, går på kafe, graver i hagen, sitter på trappa og drikker kaffe sammen med mannen min. Det høres kanskje kjedelig ut, men etter å ha levd mange år med uforutsigbarhet, heier jeg på det vanlige.

Bli med i vårt nettverk