usynlige tigre - vårt mål:

En bedre hverdag for pårørende til rusavhengige

av Jeanette Flagstad, initiativtaker til “Usynlige tigre”

Rusavhengighet rammer ikke bare den som ruser seg, men også de som står nær. Pårørende kan oppleve mangelfull informasjon, endrede roller og en annerledes hverdag. En stor sorg og ensomhet rår. Livet blir en utmattende kamp som man aldri vet når skal ta slutt. Mange kjenner på følelsen av skam og fortvilelse. Det kan være vanskelig å se annet enn akkurat hva den rusavhengige står oppe i, og bearbeidelse av egne følelser og tanker blir derfor ikke prioritert. 

År etter år kan passere mens man leter etter «den magiske tingen» som man tror, eller håper, bare må på plass for at den rusavhengige skal bli rusfri. Selv visste jeg ikke at det finnes en betegnelse for dette: medavhengighet. I aller beste mening, og helt ubevisst, kan man faktisk bidra til å opprettholde rusmisbruket. Jeg har vært der selv. Som familiemedlemmer har vi som oftest ikke den nødvendige kompetansen å kunne veilede eller hjelpe, og er heller ikke i riktig rolle. Har man egne alvorlige problemer går man kanskje til lege, familieterapeut eller psykolog for å få hjelp. Mange pårørende har egentlig nok med sin egen situasjon - mye følelser og mange av det vonde slaget - til at hjelp blir konstruktiv. Som man sier i flyet: «Faller oksygennivået må man ta på seg sin egen surstoffmaske før man hjelper andre.» Men det tenker mange av oss ikke engang på. Vi tenker bare på hvordan vi kan hjelpe den rusavhengige.

————————- 

For sannheten er dessverre: den rusavhengige må selv finne ønsket og motivasjonen for å bli rusfri og be om profesjonell behandling. Det er ytterst få som klarer å nyktre seg på egen hånd. Vi er alle unike pårørende, akkurat som våre rusavhengige er det. Vi har ulike behov. De som er så heldige å få sine inn i behandling hvor de har et program/opplegg for hele familien får blant annet et nettverk, støtte og informasjon. Mange av dem opplever bedre mestring av livet, uansett hvordan det går med den rusavhengige. Dessverre er det mange av oss som aldri får våre rusavhengige inn i behandling i det hele tatt, av ulike årsaker.  

Så hvordan kan vi pårørende klare å stå i denne vanskelige situasjonen som det er når en man er glad i er rusavhengig? Det er viktig å kunne dele erfaringer og sin historie med andre som forstår og som har/eller har hatt rusproblemer i familien. Da jeg ble invitert til workshop med Stiftelsen Petter Uteligger den 20. mars 2018 var jeg den som fremmet pårørendeperspektivet. Stiftelsen ønsket innspill til hvordan de kunne skape lyspunkter i hverdagen til folk i utfordrende situasjoner knyttet til rus. Jeg brakte på banen innspill jeg hadde fått fra pårørende i hele Norge gjennom prosjektet med min rusavhengige bror.

Men jeg kjente at dette ikke var nok. Derfor bestemte jeg meg for å ta grep. I april 2018 samlet jeg sammen ulike mennesker jeg hadde blitt kjent med gjennom prosjektet med broren min til to workshops; en i Larvik og en i Lillehammer. Flere av dem synliggjør på ulike måter pårørendes situasjon offentlig: bloggere, forfatter, foredragsholdere, initiativtaker til seminar, kronikkforfatter, billedkunst. Andre holder en lav profil, som så mange gjør i vår situasjon. Alle var like viktige å få med. Vi snakket om opplevelsen av å være pårørende, hvilken hjelp vi har fått – eller ikke fått - og hva vi ønsket oss i fremtiden. 

Pårørende har stort behov for informasjon og kunnskap, og dette kan bidra til bedre mestring av egen situasjon og fremtiden. Alarmberedskapen, uforutsigbarheten og ustabiliteten i livet setter sitt preg over tid, både fysisk og psykisk. De pårørende som får informasjon, et nettverk og støtte inn i fremtiden kan oppleve større trygghet, bedre forståelse, erkjennelse og nye perspektiver på relasjonen man står i som pårørende. Dette kan være med på å forebygge helseplager. Vi snakker altså om en samfunnsøkonomisk potensiell stor effekt ved å gjøre en innsats for pårørende av rusavhengige for å forebygge sykdom, sykefravær og uførhet i Norge. 

Pårørende til rusavhengige trenger: 

• nettverk i hele Norge

• informasjon

• støtte 

• hjelp

Vi må tenke nytt og vi må tenke digitalt. 

6. april 2019 startet jeg den offentlige Facebook-gruppa «Usynlige tigre». Vi som er synlige der, representerer imidlertid også alle de usynlige rundt i Norge. Vi vet vi er tusenvis. De som ønsker å være usynlige medlemmer i nettverket kan derfor svare på den anonyme spørreundersøkelsen på nettsiden her og legge igjen sin epostadresse. Formålet med denne undersøkelsen er å kunne synliggjøre den hjelp som finnes for pårørende i dag, samt øke forståelsen for hvilken hjelp/støtte/bistand som faktisk er ønsket.

Vi takker for den tillit og støtte dere viser, og skal love å jobbe for bedre nettverk, informasjon, hjelp og støtte til vår gruppe. Men ettersom denne jobben ledes på frivillig basis, og ved siden av full jobb, må vi ha et strategisk og langsiktig fokus. Et skritt om gangen. Planen er å få laget en digital løsning med bedre informasjon og mulighet for et nettverk. Plattformen kan for eksempel være en app. Men dette trenger vi profesjonell hjelp til, og jeg har allerede hatt møte med et firma som bistår med utvikling av ulike digitale tjenester. Vi har søkt om midler, og får bare krysse fingrene. 

Følgende er i alle fall sikkert: sammen er vi sterkere!

Velkommen i nettverket «Usynlige tigre»